The final countdown


Kampen mot de radioaktive utslippene til havet og atomtrusselen i Sellafield  nærmer seg den endelige målet; - stenging av de gamle atomanlegget. Det er 18 år siden Lofoten mot Sellafield startet opp arbeidet for å få stoppet atomutslippene til vårt felles hav.


Foto: Sellafield-anlegget i 2003
Det hele startet i Lofoten hvor Johs Røde og Per-Kaare Holdal hadde en dialog ut fra en rapport skrevet av Erik Martiniussen, Bellona. I rapporten sto det at engelskmennene slapp radioaktive isotoper direkte i havet og at disse, blant annet Technetium 99, var målt i norske farvann helt opp til Hillesøy i Troms, fulgte videre med Golfstrømmen over til Island og Grønland.  Vi mobiliserte i Lofoten og i høsten 2001 gikk med på å planlegge en konferanse i Stamsund 15. januar 2002.

Konferansen hadde tittelen “Vi vil vite og om nødvendig handle”.  Den samlet fiskere, miljøvernere og en lang rekke myndighetspersoner, blant dem miljøvernministeren og fiskeriministeren. Begge lovpriste grasrotengasjementet i Lofoten, og holdt det opp som et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner og regioner. Aftenposten skrev etter konferansen “Miljøvernminister Børge Brende (H) skapte nesten halleluja-stemning i Lofoten da han lovte å "kjøre knallhardt" mot Sellafield.” - De sier utslippene ikke er farlige, men de er i hvert fall så farlige at britene ikke vil lagre stoffene selv. Vi vil heller ikke ha dem, tordnet Brende. Etter dette ble det etablert godt samarbeid med de norske og nordiske politikerne og ikke minst miljøvernministeren.
Felles møte i Lofoten mellom Sellafield Ltd., NDA, Bellona og oss.
Det var i 1994, mens Norge solte seg i glansen av OL på Lillehammer, at de kontroversielle utslippene startet. Uten noe varsel til nabolandene begynte britene å pumpe store mengder atomavfall ut i Irskesjøen. Utslippene var enorme. Fra å ha ligger på 3 Terabecquerel Tc-99 per år gjennom hele 1980-tallet, økte utslippet til 190 TBq i 1995. Konsekvensene for det marine miljøet var store. Britiske myndigheter hadde forventet at det radioaktive avfallet skulle blande seg med sjøvannet, og på den måten fortynnes i miljøet. Men i stedet for å fortynnes, ble det radioaktive avfallet oppkonsentrert i tang og hummer. Årsaken til utslippene var paradoksalt nok åpningen av et nytt renseanlegg på Sellafield. Selv om anlegget renset ut plutonium og cesium, rant det radioaktive technetiumet rett igjennom. Her i fra ble atomavfallet transportert med havstrømmene nordover forbi Skottland, og videre Nordøstover langs Norskekysten.

Technetium-99 var et relativt nytt utslippsstoff fra Sellafield, men sto for store deler av de radioaktive utslippene. Det var ikke kjent alle mekanismene for hvordan technetium-99 oppførte seg i miljøet, og føre-var-prinsippet tilsier etablering av internasjonale rammer som setter grenser for slike utslipp.

På vår konferanse i Sellafield i 2003 i samarbeid med miljøvernministeren og Bellona ble det fremmet et forslag om moratorium for å teste ut TPP-metoden. Metoden hadde lenge vært kjent fra laboratoriene, men aldri blitt tatt i bruk i stor skala. Kort fortalt innebærer metoden å blande det kjemiske stoffet TPP med avfallsstrømmene, for på den måten å felle ut radioaktivt Tc-99. Dette kunne så renses ut ved hjelp av et filter, støpes inn i betong, og lagres på land. I en felles erklæring som også britene underskrev ble vi enige om at denne metoden. Dette ble et vendepunkt og samarbeidet mellom norske, nordiske, britiske myndigheter, Bellona og Lofoten mot Sellafield startet. Med var også representanter for norske og britiske strålevernmyndigheter. På konferansen kunne Bellona legge fram konkrete bevis for at en prøvestans, og et forsøk med bruk av TPP-metoden var praktisk mulig. På konferansen var også miljøvernminister Børge Brende, som tok med seg Bellonas argument videre til sin britiske kollega Michael Meacher i London i mai. Brende har ofte karakterisert dette møtet som det tøffeste han har deltatt på. Inntil da hadde britiske myndigheter hele tiden argumentert med at det var umulig å rense ut det radioaktive stoffet, og at en prøvestans ikke lot seg gjennomføre. Med bevismaterialet fra blant andre Bellona var denne argumentasjonen ikke lenger holdbar. LmS og Bellona arrangere en ny konferanse i London i februar i 2004. Her ble det lagt fram resultater som viset at den såkalte TPP-metoden hadde fungert over all forventning. Testene viste en rensegrad på mer enn 95 prosent. Den endelige avgjørelsen om å ta i bruk metoden ble tatt 20. april.


Lofoten mot Sellafield i 2003.  Fra venstre: Harold Holtermenn, Per-Kaare Holdal, Astrid Arnøy og Johs Røde.
For Norge sin del har vedtaket stor betydning. Tc-99 representerte det aller største enkeltutslippet fra Sellafield, og første til unødvendig strålebelastning av mennesker og miljø. I tillegg var utslippene en økonomisk belastning for norsk havbruksnæring. Erfaringer fra ulykken med atomubåten Kursk viser at markedene er svært følsomme for radioaktiv forurensing. Hvis konsentrasjonene av radioaktivitet i norsk tang og hummer hadde oversteget EUs tiltaksgrenser kunne det blitt vanskelig å få avsetning på alle norske varer fra havet.  Vår første seier var et faktum og sammen kunne vi i juni 2004 avduke det synlige beviset for en vunnet miljøseier; miljøsteinen i Stamsund. Denne ble avduket av Sellafield-sjef John Clark og miljøvernminister Børge Brende. Arrangementet i Stamsund hadde navnet “Together we did it” - “Sammen gjorde vi det”.

Men flere skremmende utfordringer gjensto ved den gamle Sellafield-anlegget. Blant annet var det lagret 1,500 kubikkmeter med høyaktivt flytende avfall i gamle tankanlegg. Til sammen inneholdt dette avfallet hundrede ganger mer radioaktivt cesium enn det som ble sluppet ut under Tsjernobyl-ulykken i 1986. Noe av avfallet var lagret på 50 år gamle tanker, og var avfall som snarest mulig burde behandles, og overføres til fast form.


I tillegg var det lagret 80 tonn med rent plutonium på anlegget. Uten en videre behandling utgjorde plutoniumet et potensielt ikkespredningsproblem, og en trussel mot helse- og miljøsikkerheten. Statens Strålevern utga en rapport på grunnlag av en simulering som beskrev dette som 10 ganger Tjernobyl om 1% av dette stoffet skulle ble spredd i luften på grunn av en eksplosjon.





Vegen fram for å nå våre mål har vært lang og innholdsrik, men nå har vi i samarbeid med norske, nordiske, britiske myndigheter, Bellona og ikke minst eierne og driverne av Sellafield-anlegget NDA og Sellafield Ltd. det endelige målet i sikte. Thorp stenges i 2019 og MOX-anlegget like etterpå. Vi har vært i møter i Brüssel, flere ganger i London, Sellafield, Reykjavik, Oslo og Lofoten. Det er Per-Kaare Holdal, Johs Røde og biskop Tor Berger Jørgensen som har vært kjernen i arbeidet fra Lofoten mot Sellafield. Det har vært gjennomført statusoppdateringer i møter 2 ganger i året mellom Bellona, Sellafield Ltd., Nuclear Decommissioning Authority og Lofoten mot Sellafield.

De mål som er nådd i samarbeidet:
- direkte utslipp i havet av radioaktivitet
- fjernet eksplosjonsfaren fra atomanlegget
- 2019 skal det ulykkesutsatte anleggsdelen Thorp stenges
- 2020 skal et av verdens farligste industribygg, atomanlegget Magnox stenges
At vi har nådd det endelige målet vårt til det beste for vår sjø- og havbruksnæring skal markeres i Norge i 2019. Da håper vi å kunne samle alle hovedaktører til markering av en viktig miljøseier.
Børge Brende og NDA-sjef John Clark ved miljøsteinen i Stamsund
Til høsten møter vi Bellona, NDA og Sellafield Ltd. for å sørge for at punktum ved det gamle Sellafield-anlegget blir satt i 2019 eller 2020..

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen