The power of Dialogue and transparency

Vi har endelig nådd våre mål:

• stoppet utslippene av radioaktiv forurensning til havet som ble målt helt fra Sellafield, langs vår kyst helt opp til Hillesøy i Troms
• fjernet trusselen om en mulig atomeksplosjon fra de gamle høyradioaktive tankene
• Stoppet reprossesseringen ved Thorp 
• Stengt Magnox

Vi samles nå i Lofoten til et siste konferanse med følgende program:

Vi takker alle lofotkommunene, Lofotrådet, Bergen kommune, Troms Fylkeskommune og Tjeldsund kommune for støtten til vår siste konferanse og offisiell avslutning av Sellafield-arbeidet.

De radioaktive utslippene til havet var den største trusselen med radioaktive isotoper til våre hav og kystområder som hadde en halveringstid på 213.000 år.  Technetium -99 ble målt i både tang og tare og skalldyr langs hele vår kyst.

Vi kan dermed sammen med våre samarbeidspartene feire et konstruktivt og givende samarbeid har ført til suksess både for våre britiske naboer og de nordiske landene rundt Nord-Atlanteren. 

Nøkkelen til at vi lyktes var at vi fra Lofoten inviterte i januar 2002 først ekspertisen, Havforskningsinstituttet, sentrale politikere (intet mindre en to statsråder) Miljøvernminister Børge Brende og fiskerinæringen til Stamsund.  Tittelen på konferansen var "We want to know and if necessary act".   Konklusjonen var klar da Havforskningsinstituttet la fram de sjokkerende atommålingene.  Miljøvernministern Børge Brende ble så engasjert at han kastet manuskriptet til innlegget sitt i bryggegulvet på Skjærbrygga så det smalt.  Utenfor gikk kystflåten med sorte vimpler til topp og blåste i fløyta og Børge Brende ble ikke mindre oppilnet.

Biskop Tor til venstre som solid møteleder igjen.  Her i Svolvær 2016.  Øvrige fra venstre Per-Kaare Holdal, dr. Rex Strong fra Sellafield Ltd. og Robbie Huston fra The Nuclear Decommissioning Authority (NDA) 

Vi fra Lofoten, Astrid Arnøy, Harold Holtermann, Johs Røde og Per-Kaare Holdal tenkte offensivt og planla å ta saken med på britenes bane.  Vi planla dermed en konferanse i Sellafield.  Per-Kaare Holdal var prosjektleder også på dette tidspunktet.  Vi reiste i møte med miljøvernminister Børge Brende å la fram våre planer om konferansen i Sellafield.  Han snudde seg til PC-en og sjekket kalenderen.  - 22. og 23. april 2003 er jeg ledig, sa Brende.  Dermed var datoene gitt.  Vi reiste hjem og Per-Kaare startet med booking av konferansehotell og programmet.

En dag på slutten av året 2002 fikk Holdal en telefon fra Storbritannia.  Det var fra hotellet i Sellafield, de kunne dessverre ikke la oss arrangere konferansen på deres hotell.  - Eierne hadde vurdert konferansen og det var dessverre ikke mulig, var beskjeden fra hotellet. Holdal spurte hvem eierne var, jo, det var som mistenkt  eierne av Sellafield-anlegget som eide hotellet.

Etter noen få dager, fikk Holdal igjen telefon fra England.  Sellafield-ledelsen ønsket et møte.  Holdal

reiste til Oslo og møtte britene i deres ambassade i Oslo.  Det var tre personer fra ledelsen som ønsket en prat.  Etter en nøye vurdering inviterte de allikevel oss Lofotværinger til hotellet, men det var en premiss; - de ønsket å være medarrangør på konferansen og det måtte være en balansert konferanse hvor begges syn kom fram.  Vi hadde forståelse for skepsisen til britene.  Dette var like etter at Frederic Hauge hadde vært å klatret i julegrana i London og Petter Stordalen hadde hengt banner på bruene i Sellafield.  Vi presiserte at vi hadde en strategi som gikk på å framlegge fakta og at alle parter fikk si sin mening. Enighet om en felles konferanse ble oppnådd.

Vi var ikke eksperter på atomreaktorer eller Technetium-99 og det var derfor viktig å søke samarbeid.  Vi fikk med Statens Strålevern,  Havforskningsinstituttet og Bellona.  I tillegg la vi opp en strategi med å søke samarbeid med kirken.  Kirken står sterkt i England, noe vi fikk konstatert allerede i 2002 da vi inviterte oss til møte både i Downing Street nr. 10 og til den britiske kirke.  Vi fikk dermed med Tor Berger Jørgensen på laget og han skulle være møteleder ved Sellafield-konferanse i april 2003. Biskop Tor har senere loset oss trygt gjennom konferanser både i Lofoten, Oslo, London og i Brüssel. 

Siden det var en balansert konferanse var det selvfølgelig en co-møteleder fra den britiske kirke.  Vi inviterte også daværende fylkesordfører i Nordland Fylkeskommune og lofotværing, Alf Ivar Samuelsen med på laget.  Han var positiv fra første stund og deltok sammen med oss.  Vi fikk også Nordisk Råd med oss og det var igjen en lofotværing som var i ledelsen i miljøseksjonen, Asmund Kristoffersen.  

Sentrale personer til konferansen i Sellafield i 2003.  Fra venstre bak:  Erik Martinussen, Harold Holtermann, Frederic Hauge, Nils Bøhmer, Peter Osborne, Per-Kaare Holdal.  I forkant fra venstre: Johs Røde, Astrid Arnøy og Alf-Ivar Samuelsen.

Dette ble starten på en lang ferd hvor utholdenhet ble et viktig faktor.  Dette har også vært en meget kostbar reise.  Vår prosjektleder Holdal og Johs Røde har hele tiden brukt ferie og fritid til dette arbeid.  De har også måtte bruke en god del av sine egne penger til dette arbeidet, for en god del av dette arbeidet har også vært å forsøke å skaffe finansiering.  Noe som dessverre ikke har lykkes alltid.  Holdal har gjennom alle disse årene 2003-2019 hatt telefonmøter og to møter i Oslo årlig med britene for statusrapport.  Bellona og spesielt Nils Bøhmer har vært en nøkkelperson for oss i arbeidet.  

Samarbeid med britene gikk fra skepsis til konstruktiv dialog og det har vært nyttig for alle parter.  Vi kan være stolte av dette arbeidet og vi er av den formening at det har hatt enorm betydning for miljøet og havet.

Vi fra Lofoten takker spesielt lofotsamfunnet, vår fiskerinæring, tidligere miljøvernministrene Børge Brende og Erik Solheim, de britiske departement, NDA og Sellafield Ltd.  Og personlig takker Per-Kaare til Nils Bøhmer, Rex Strong og Robbie Huston for samarbeidet.

MEN: Takk for samarbeidet alle sammen.

Til Alf Ivar Samuelsen sitt minne.

Relatert artikkel