Slik skapte Johs. og Per-Kaare historie
Skrevet av Bjarne Benjaminsen 30.12.2019
– Sellafield har fått orden på lagrene sine, og slipper ikke det lenger det djevelske stoffet Technetium-99 rett ut i havet, sier Johs. Røde på Ramberg – den ene grunnleggeren av aktivistorganisasjonen Lofoten mot Sellafield.
– Nå legger anlegget ned to av verdens farligste industribygg. Lofoten mot Sellafield har nådd alle våre mål, legger den andre grunnleggeren, borgfjerding Per-Kaare Holdal, til.
I to tiår har Lofoten mot Sellafield stått utrettelig på: Først for å få en slutt på at atomavfall ble dumpet rett i sjøen fra anlegget Sellafield på nordvestkysten av England – og siden for å legge ned alle anleggets reaktorer. Gjennom sin utpregede dialoglinje, vant aktivistene skrittvis fram overfor Sellafields direktører og britiske myndigheter.
Holdt opp et speil
– Sellafield har sagt at vi holdt opp et speil for dem. Gjennom oss fikk de opp øynene for hva de selv drev med. Tenk på det! Det er det største jeg har vært med på i livet, kommenterer Røde.
Kunstneraktivisten legger til at avisa Lofot-Tidende ikke må unnslå sin egen rolle:
– Lofoten mot Sellafield ble utløst av et spørsmål fra en journalist i Lofot-Tidende i august 2001, minner han om.
Radioaktive utslipp
– Havet ble brukt som søppeldunk. Som et anstendig menneske, fant jeg det fullstendig uakseptabelt, sier Røde.
I verkstedet på Jusneset, har han samlet et arkivmateriale om Lofoten mot Sellafield. Brev, avisartikler og rapporter forteller om organisasjonens virke fra oppstarten i 2001 til i dag.
Kunstneren holder fram rapporten hvor han først leste om de radioaktive utslippene: Miljøorganisasjonen Bellonas arbeidsnotat av 29.08.2001, ført i pennen av Erik Martinussen. Johs. Røde fulgte med på nytt fra miljøvernerne:
– Frederic Hauge i Bellona sendte meg rapporten. Her kommer det fram at atomavfall med en halveringstid på 213 000 år ble dumpet rett i havet. Jeg kunne knapt tro det var sant, beretter kunstneren på Ramberg.
Et enkelt spørsmål
Sommeren 2001 stilte Johs. Røde ut over 100 kunstverk. Etter utstillinga fikk kunstneren besøk av lokaljournalist Tormod I. Kjelseth fra Lofot-Tidende. Han betraktet de karakteristiske metallarbeidene, og gjennomførte et intervju med kunstneren.
– Vi snakket litt om utstillinga. Journalisten var fornøyd og skulle til å gå. Så spurte han meg et siste spørsmål på tampen: «Er det noe annet du brenner for, Johs?»
Det djevelske stoffet
Johs. Røde, som nettopp hadde lest Bellonas rapport, brant ganske riktig inne med noe han ville meddele.
Dermed ble det ny sak i avisa: Fredag 7. september 2001 kunne folk i Vest-Lofoten lese om Johs. Rødes bekymringer for technetium-99 i havet: «Det djevelske stoffet» som legger seg øverst i vannskorpa og gjør skade på skjell, tang, tare, hummer – og på hele havets økosystem.
– Vi trenger historien
I mai i år besøkte en delegasjon fra Storbritannia Norge og Lofoten, for å markere at Sellafield-anlegget nå legger ned alle sine gamle atomreaktorer. Avslutningsseremonien bød på en imponerende gjesteliste med mange internasjonale ambassadører.
Head of Corporate Affairs ved Sellafield Ltd – og tidligere britisk parlamentsmedlem – Jamie Reed takket de norske aktivistene: Uten dem ville Storbritannia være kommet langt kortere i å løse problemet med atomavfall, framhevet han.
– I ei tid da nyhetsbildet er preget av bomber og aggressivitet, trenger vi historien om Lofoten mot Sellafield, tenker Johs. Røde.
Ramberg-mannen var innlagt på sykehus i mai, og fikk ikke være til stede under markeringene i Svolvær, Henningsvær og Stamsund. Men til stede var den andre grunnleggeren av Lofoten mot Sellafield, Per-Kaare Holdal.
 |
| Ordfører i Vestvågøy Remi Solberg, hedret Lofoten mot Sellafield ved minnebautaen i Stamsund. Per-Kaare Holdal til høyre. Foto: Vestvågøy kommune |
Ministermøte
I september 2001 ringte borgfjerdingen og dataprogrammereren Holdal til Johs. Røde - straks etter å ha lest artikkelen i Lofot-Tidende.
– Dette kan vi ikke tillate, dette må vi gjøre noe med, sa Holdal.
– Så hva mener du vi skal gjøre? spurte Røde.
– Vi skal arrangere en konferanse. Vi må få fram hva er det som skjer, og vi må om nødvendig gjøre noe mer. Vi skal ha med miljøvernministeren og fiskeriministeren, svarte Holdal.
Tutet i tåkelurene
Som sagt, så gjort:
– Vi vendte oss til fiskerne, og til de politiske partiene. 12. januar 2002 arrangerte vi den første konferansen, en heidundrende markering på Skjærbrygga i Stamsund, minnes Røde.
Utenfor tutet fiskere i tåkelurene, med sorte flagg i mastene på sjarkene. Fiskeriminister Ludvigsen og miljøvernminister Børge Brende var invitert til fiskeværet. Brende lot seg bevege til å love at han skulle kjøre knallhardt mot Sellafield.
– De sier utslippene ikke er farlige, men de er i hvert fall så farlige at britene ikke vil lagre stoffene selv. Vi vil heller ikke ha dem, tordnet Brende.
Seansen endte med en erklæring til britiske myndigheter – med høflig beskjed om ikke å benytte havet som radioaktiv søppelplass.
Lofoten mot Sellafield
Lofoten mot Sellafield – eller «Guardians of our Common Seas» som man skulle kalle seg internasjonalt – fortsette å arrangere årlige konferanser.
Kultursjef i Vågan Astrid Arnøy, prest i Stamsund og Valberg Harold Holtermann samt biskop Tor B. Jørgensen var blant dem som meldte seg på i kampen for et rent hav.
Videre var lofotværingen Asmund Kristoffersen, leder for miljøkomiteen i Nordisk råd, en viktig alliert.
– Og lofotværing, ordfører, fylkesrådsleder og stortingsrepresentant Alf Ivar Samuelsen var med fra første stund og gjorde en solid innsats. Han ble minnet under avslutningsseremonien i Stamsund, understreker Holdal.
Alarmerende
Hele tida søkte man å oppnå endring i dialog med britene og Sellafields egne direktører.
– Per-Kaare Holdal sørget for at vi alltid hadde vitenskapelig belegg for våre påstander og krav, understreker Røde.
Analyser fra Statens strålevern og Havforskningsinstuttet støttet opp om Bellonas framlegg. Siden Sellafield-anlegget begynte å slippe ut technetium-99 direkte i havet i 1994, hadde radioaktiviteten økt i alarmerende grad.
Hotellets eier
Det store gjennombruddet oppnådde Lofoten mot Sellafield i 2003, under sin andre konferanse i Sellafield og London.
– Vi var offensive og bestilte en konferansesal i Sellafield, beretter Per-Kaare Holdal.
Både Bellona, Statens strålevern, Havforskningsinstituttet, og toppolitikere fra hele Norden var klare til å delta.
– Så fikk jeg en telefon fra hottelledelsen, om at eierne av hotellet ikke godtok konferansen, minnes Holdal.
Eier av hotellet i Sellafield, det var Sellafieldanlegget selv.
Ledelsen ringer
– Etter noen dager fikk jeg en ny telefon, denne gang fra ledelsen i Sellafieldanlegget, beretter Holdal.
Ledelsen inviterte Holdal til et møte ved den britiske ambassaden i Oslo.
– Bellona var kjent som en gjeng rabulister. Petter Stordalen hadde lenket seg foran atomkraftverket, og Frederic Hauge hadde klatret opp i julegrana i London for å protestere. Derfor var Sellafield-ledelsen i utgangspunktet skeptiske til denne konferansen. Men i løpet av møtet, forsto de at vi ønsket et seriøst opplegg.
Partene ble da enige om å avholde en felles konferanse. På Lofoten mot Sellafields andre konferanse, 23.–24. april 2003, lyttet britiske myndigheter til de nordiske innspillene.
Per-Kaare Holdal og Robbie Huston fra The Nuclear Decommissioning Authority (NDA) er nettopp ferdig med 'Joint Statement', som alltid var avslutningen på de mange møtene og en viktig oppsummering av det partene var blitt enige om. Foto: Privat
I grevens tid
– Sammen med Bellona la vi fram en plan for britene. Vi ba dem om å rense atomavfallet for technetium-99 gjennom en ny metode, forteller Holdal.
Metoden gikk kort sagt ut på å blande det kjemiske stoffet TPP med avfallsstrømmene, for på den måten å felle ut radioaktivt technetium-99.
– Dette var ikke blitt gjort i stor skala før. Men Statens strålevern rådet Sellafield til å vurdere TPP-metoden, forklarer Holdal.
På dette tidspunktet hadde Sellafieldanlegget planlagt å tømme alle sine gamle tanker med radioaktivt technetium-99 i havet – innen 2006.
10 Downing Street
I 2004 meldte Sellafield om at testene med TPP-metoden var vellykket.
– Det var Lofoten mot Sellafields første store seier. Dialogen med engelskmennene hadde vunnet fram. Det var fantastisk, kommenterer Holdal.
Historien om Lofoten mot Sellafield har et lite knippe lofotværinger i hovedrollene: De reagerte på en urett. Og med klar tale meislet de ut en vei til endring, som vant gehør helt inn i ministrenes innerste gemakker i 10 Downing Street.
Sikkerhet og terrorfare
Men Lofoten mot Sellafield ga seg ikke med dette. Fortsatt gjensto problemer med det beryktede Sellafield-anlegget på nordvestkysten av England.
– Reprossereringsanlegget Thorp, som er en del av Sellafieldanlegget, tok imot atomavfall fra Japan og Tyskland – for å gjenvinne radioaktive stoffer til gjenbruk, opplyser Holdal.
– Skip gikk fra Japan til England med farlig atomavfall. Tenk på terrorfaren! kommenterer Røde.
Høyaktivt flytende avfall, samt tonnevis med rent plutonium, utgjorde en trussel mot miljø- og helsesikkerheten. I 2009 kom en rapport fra Statens strålevern som tydelig fikk fram behovet for å lagre dette avfallet på et trygt sted.
Utholdenhet
Lofoten mot Sellafield fortsatte å arrangere årlige konferanser. Og to ganger i året ble det holdt statusmøter ved den britiske ambassaden i Oslo.
– Vi lofotværingene i Lofoten mot Sellafield, hadde ikke dette arbeidet som noen jobb. Vi brukte av ferier og fritid, minner Holdal om.
– Men myndighetspersonene gikk etter hvert lei oss. Er dere ikke snart ferdige med dette Sellafield, fikk vi høre, legger Røde til.
Aktivistene berømmer spesielt fiskekjøper Sigvald Rist og lofot-kommunene, som sponset de frivillige lofot-aktivistene med reisepenger.
Lever av havet
– Vi lever av det som kommer fra havet, og er selvfølgelig opptatt av rent hav, sier Sigvald Rist, daglig leder for sjømatbedriften Insula, som inkluderer Lofotprodukt på Storeidøya.
– Johs. og Per-Kaare gjorde noe svært viktig da de startet Lofoten mot Sellafield for snart 20 år siden. I dag er det opplagt at råstoffet må være rent og trygt og spise, men de to var tidlig ute med å sette søkelyset på det.
Rist er imponert over hva aktivistene har oppnådd:
– Det er en enorm omstilling som pågår i Sellafield nå. Johs., Per-Kaare og Lofoten mot Sellafield fortjener all mulig honnør.
Skreien i havet
Det har rent mye vann i havet siden Bellonas tidlige rabulisme i julegrana. Også de engasjerte lofotværingene kunne ta iøynefallende virkemidler i bruk:
– På en av englandsturene hadde vi med oss en skrei. Den var en gave fra en fisker på Ramberg til miljøvernministeren i Storbritannia, sier Johs. Røde.
Etter å ha fått skreien gjennom alle kontroller på grensa, troppet Lofoten mot Sellafield opp utenfor 10 Downing Street – for å overrekke ministeren kvalitetsfisken fra Lofothavet.
– Vi fikk ikke audiens. Jeg gikk da med skreien i ei tverrgate til Downing Street, mens jeg deklamerte Petter Dass på norsk, minnes Røde.
Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke.
– De fleste som hørte på, trodde nok jeg hørte hjemme på et asyl, ler kunstneren.
120 år
I England går debatter i kjølvannet av Sellafield: Hvor skal sylindrene med glassifisert plutonium lagres? Og hva skal de 11 000 ansatte i og omkring Sellafield-anlegget leve av videre? Skal det kanskje bygges opp et mer moderne atomanlegg på ruinene av det gamle?
– Opprydningsarbeidet er forespeilet av NDA – the Nuclear Decommissioning Authority – i Storbritannia å ta over 120 år, understreker Holdal.
I løpet av denne tiden skal det brukes 120 milliarder pund, på størrelse med et
norsk statsbudsjett.
– I mellomtida blir det ingen kraftproduksjon fra de gamle reaktorene i Sellafield. Anlegget jobber nå med nedbygging – fullt og helt!
Bellona fortsetter
- De store kostnadene Storbritannia har med å demontere Sellafieldanlegget, er til ettertanke, kommenterer daglig leder i Bellona, Frederic Hauge.
Bellona fortsetter å arbeide mot atomkraftas trusler:
- I Russland blir 108 flytende atomreaktorer løftet opp årlig, det mest akutte sikres.
Siden 1989 har Bellona jobbet mot den radioaktive trusselen fra vår store nabo i øst.
Atomkraft er lansert som et alternativ til global oppvarming, men det er ingen god løsning, mener Hauge.
Kommentarer
Legg inn en kommentar