Atomavfall-problemet ikke løst

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet slakter måten 17 tonn høyradioaktivt avfall blir lagret ved de norske reaktorene i Halden og på Kjeller. Deler av det radioaktive avfallet etter Norges atomkraftprosjekter ligger fortsatt i midlertidige lager på Østlandet. Ett av lagrene ligger knapt 500 meter unna en videregående skole. Det er avdelingsdirektør ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Per Strand, helt klar på i en uttalelse til NRK.Dette har etterlatt 17 tonn høyradioaktivt avfall som ikke kan kastes på fyllinga. Noe av det er metallisk uran, og er ustabilt. Det utvikler varme, og kan derfor ikke graves ned, dumpes på havet eller mures inne i en fjellhall.

Det er også internasjonalt et problem å fatte beslutninger om kjernekraft på et rasjonelt grunnlag. Når det gjelder lagring av kjernekraft, har de fleste land valgt å lagre avfallet på steder hvor det er minst motstand fra politikerne eller fra lokalbefolkningen.

All lagring på land vil før eller siden bli gjenstand for erosjon eller gjennomstrømning av grunnvann som kan oksidere uran og plutonium. Hvis man som i Finland lager et deponi på 500-1000 m dyp på land, vil nok dette også være sikkert i meget lang tid. Men hvor lenge ?

Metall anvendt i kraftverkene brukes i maksimalt åtte år, før reaktorene ikke utvinner mer energi fra det. Samtidig sender metallet ut radioaktiv stråling i opp mot 100 000 år. Hvordan skal vi lagre store mengder dødelig avfall i så lang tid, med garanti om at det forblir uforstyrret? 100 000 år er ufattelig lenge. Spoler vi tilbake så mange år, var Europa i en istid, og menneskerasen hadde ikke satt fot på dette kontinentet. Aldri har mennesket bygd noe som har vart så lenge: Tempelet Göbekli Tepe i Tyrkia er til sammenligning 12 000 år gammelt, Stonehenge er rundt 5000 år og de eldste pyramidene 4600 år. 

Finland er, som det første landet i verden, godt i gang med å bygge et permanent lager for høyradioaktivt atomavfall. Her skal 6000 tonn uran skjules inn i en uoverskuelig fremtid.

Sørvest i landet ligger øya Olkiluoto. I flere tiår har atomkraftverket med samme navn gitt strøm til den finske befolkningen. Noen få kilometer fra verket skal avfallet fra kraftproduksjonen nå få sitt endelige hvilested.

I Finland er det lite jordskjelv og ekstremvær, så på Olkiluoto bygges verdens første permanente oppbevaringssted for atomavfall for lagring av 6000 tonn i kobbersylindre. Når konstruksjonen ifølge planen blir ferdig rundt år 2025, skal det bestå av et tunnelsystem på 60-70 kilometer, 420 meter under jordoverflaten. Dette skal fylles opp og forsegles for godt. Kobbersylinderne finnene skal ha atomavfallet i, har vært et tema blant flere miljøbevegelser, spesielt i Sverige. Dette fordi holdbarheten på kobberet fortsatt ikke er bevist, og undersøkelser viser at den er mye kortere enn industrien gir inntrykk for. Kobberet vil bli påvirket av både varme og radiasjon fra avfallet, som kan eskalere korrosjonsprosessen. I 2018 ble dette diskutert i Sverige, hvor det hadde blitt utviklet en metode å oppholde atomavfallet på, ganske lik som i Finland. Miljødomstolen anbefalte den svenske regjeringen å ikke innvilge søknaden om satsing på prosjektet, før det finnes data på at kobbersylinderne ikke vil lekke.

På femtitallet ble elektrisk energi for første gang produsert av et atomkraftverk i russiske Obninsk. Siden fulgte mange land etter. I dag finnes det godt over 400 reaktorer i verden, og i årenes løp har atomavfallet fra produksjonen hopet seg opp.

Atomavfall av den langlivede typen og må forvares i årtusener før det er ufarlig.

Halveringen av strålefaren er størst de første århundrene, kan avfallet være skadelig hvis det på noen måte lekker ut. Vi erfarte i vår jobb med å stoppe utslippene til havet fra Sellafield-anlegget nordvest i England, at halveringstiden til f.eks. Technetium -99 er 213.000 år.

Ingen kan vite hvordan verden ser ut om hundre år, i alle fall ikke om 10.000 år.

Vi mener at i utgangspunktet må vi stenge ned all atomkraftproduksjon, men erkjenner at man allerede har avfall som må håndteres.

Ute på øya Olkilouto i Finland er budsjettet på rundt 5 milliarder kroner etter flere budsjettsprekker på atom-lagringsanlegget. Det internasjonale atomenergibyrået anslår at det finnes rundt en kvart million tonn høyradioaktivt avfall i 14 land og mer skal det bli, også i Finland.

I Norge plasseres avfallet i små sylindre som senkes under vann under nedkjøling, noe som funker bra ettersom vann isolerer strålingen. Etter nedkjølingen blir sylinderne tatt opp, og plassert inne på et tørrlager. Avfallet fortsetter å sende ut varmeenergi de første årene, så kjølesystemet må alltid fungere. Ved teknisk feil vil kjølingen stanse, vannet bli varmet opp, fordampe, og den radioaktive strålingen slippe ut. Dette skjedde i Fukushima i 2011. 

Fra Fukushima, Japan.

Noen land velger å resirkulere atomavfallet siden det befinner seg store mengder energi i det, og dette forkorter også levetiden til de radioaktive stoffene. Dette gjør kanskje at mange tenker vi burde resirkulere i større grad, men heller ikke dette er uproblematisk.De vanligste reaktorene er ikke avanserte nok til å behandle så urene metaller. Likevel er det mulig å resirkulere atomavfallet ved å fjerne avfallsstoffene, noe Frankrike, Japan og Russland har ressurser til. Dette kan være fordi atomkraft er deres hovedkilde til energi, slik at de har prioritert finansiering av problemet. Mange land har flere andre energikilder, så de har trolig valgt bort denne kostnaden, men det er også politisk uenighet og usikkerhet.  I tillegg er det en risiko for lekkasje ved gjenvinning av atomavfall, noe som har skjedd flere ganger i Sellafield i Storbritannia.

Radioaktivt avfall havnet i havet og ble ført med strømmene mot norskekysten og Barentshavet. Dessuten er det slik at selv om levetiden på radioaktiviteten forkortes, øker selve mengden avfall enormt. Dette er svært problematisk i et miljøperspektiv, ettersom det ikke vil være lagringskapasitet. I Russland har de til og med dumpet avfall i naturen fordi reprosesseringen økte mengden avfall i en så stor skala at de ikke hadde mer plass. I sum kan resirkulering ses på som en ressurs for kjernekraftindustrien, men et helseproblem for miljøet.

Vi mener at atomenergi er både for usikkert og for kostbart. Man må se på andre fornybare energikilder. Et ressurssterkt land som Norge bør fremme fornybar energi hentet fra naturen, og det er disse energikildene vi må utvikle og forbedre.


Lagring av atomavfall i berg vil aldri bli sikkert og ingen kan vite hva som skjer 10.000 år framover. Her ser vi oversikt over jordskjelv i Norden:

Før løsninger som sikrer dette avfallet 100% trygt er på plass, vil avfallet alltid være en enorm fare for mennesker, natur og fremtidige generasjoner. Man kan ikke løse et problem ved å skape et problem som er enda større.