Hadde kjølesystemene virket som de skulle, hadde faren vært over.

Hva er likhetene mellom faren fra Sellafield og katastrofen i Japan?


I Sellafield er det et tankanlegg som heter B215 som inneholder 900 kubikk høyraktioaktiv væske. Denne krever konstant nedkjøling for ikke å eksplodere.  Hvis dette kjølesystemet skulle svikte vil katastrofen være et faktum også for norske landområder.  Statens Strålevern beskriver i sin rapport at om 1% av væsken går i luften vil dette føre til 7 ganger Tjernobyl over norske landområder.

Da sensorene ved kjernekraftverket i Fukushima fanget opp akselerasjonen i berggrunnen på grunn av det enorme jordskjelvet i havet utenfor, trådte øyeblikkelig det viktigste sikkerhetstiltaket i funksjon.


I løpet av et sekund ble kontrollstavene skutt opp og inn mellom brenselstavene slik at kjernereaksjonene stoppet i de fire reaktorene. Hadde da kjølesystemene virket som de skulle, hadde faren vært over.

Men når både hovedstrømforsyning sviktet og reserveaggregatene ble oversvømt, slik at kjølevannspumpene ikke fikk strøm til å fungere, ble situasjonen kritisk. Selv om den primære kjernereaksjonen ble stoppet, utvikles fremdeles enorme mengder varme som må bort fra den nedstengte reaktoren.


Mange spaltningsprodukter er radioaktive isotoper som avgir stråling og mye varme mens de henfaller til et stabilt grunnstoff.

Hvor fort denne prosessen går, varierer enormt etter hvilket stoff det er snakk om. Det er vanlig å snakke om halveringstid som er tiden det tar før mengden av stråling er halvert. Den kan variere fra sekunder til år, og etter fem til sju års våt-lagring er normalt kjernefysisk avfall kaldt nok til at det kan deponeres i sikre langtidslagre.

Det kan ta opp til 700 år før strålingen har avtatt ned til normalt/ufarlig nivå.

Kilde: Statens Strålevern og Teknisk Ukeblad.